Lønner det seg å være snill?

Anfo stilte spørsmålet "CSR- Lønner det seg?" og hadde konferanse rundt temaet den 19.februar. Er det et spørsmål å stille seg i dag?
Vi har vært så opptatt av å utnytte ressurser, utnytte mennesker og maskiner på mest kostnadseffektiv måte for å gjøre god business spesielt siden industrialismen. Tankemønsteret ser ut til å være hard å vende for mange- derfor må dette spørsmålet taes opp gang på gang: Om det lønner seg å være snill.

De raske industrielle teknologiske fremskrittene som har skjedd det siste århundret har ledet til mange gjennombrudd men har også ført oss til å stå ovenfor en uviss framtid. Med virkelige miljøtrusler og økonomiske fall, forferdelige sykdommer, overpopulasjon, krig, terrorisme og truende nye former for våpen, har vi mye å overvinne. Eksempelvis besto i 2003, kloden vår av 6.3 milliarder mennesker, og av disse led 1 milliard av underernæring samtidig som en lik mengde mennesker ikke hadde tilgang til vann.
Dette har ført til utvikling av en rekke ulike innovative metoder å forbedre bærekraftighet og samfunnsutvikling på, fra både internasjonale myndigheter, nasjonale myndigheter, bedrifter, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner.

CSR
Da miljøspørsmålene vokste fram i 1970-årene, ble begrepet CSR (Corporate Social Responsibility) kjent. Det ble større fokus på etikk i bedriftene da de så hvilken påvirkning de hadde på miljø- og samfunnsutviklingen. Forsøk fra regjeringer og institusjoner verden over, har vist utilstrekkelighet til å vende om de ødeleggende trendene.

Makten og ansvaret til MNS´ene
“I was having a drink with the CEO of one of the largest oil companies in the world and he admitted, 'Yes, I'm concerned. You are absolutely right. This world is going to pieces.' And then he said, 'But, hey, what can I do?'

Utviklingen av MultiNasjonale Selskaper (MNS) betyr en ny form av politikk og prioriteringer; det utfordrer gamle former av internasjonal politikk. Wal- Mart for eksempel, hadde en omsetning større enn Tyrkias, Danmarks, Sør Afrikas og andre lands bruttonasjonalprodukt. 200 av MNS’ene produserer 50% av verdens industriproduksjon. Det vil si at de multinasjonale selskapene har en enorm innflytelse på samfunnsutviklingen, og gir dem igjen økt ansvar for å være med på å utvikle verden til det positive. Det er ikke lengre slik at statslederne våre er de med mest makt til å skape endringer, det er selskapene selv som må ta tak, for å sikre en positiv utvikling, og vende om de ødeleggende trendene.

Investeringstrender skaper store ringvirkninger
Våre statsledere kan sette et rammeverk gjennom lovgivning, for å vise retning, men er ikke den største bidragsyteren med sin kapital, sammenliknet med MNS´ene. Det den norske stat bidrar i, med tanke på sin kapital, er å investere med oljefondet, eller pensjonsfondet med en overordnet strategi om å ikke investere i de selskapene som ikke opptrer sosialt ansvarlig. Selskap som Storebrand har vist seg dyktige i sin investeringsstrategi, ved å ha en kontrollavdeling som sikrer at investeringene kun går til selskaper som bidrar selv til positiv utvikling (dvs; ikke bryter med menneskerettighetene, forurenser minimalt og som ikke bidrar til korrupsjon). Denne investeringstrenden har ført til at flere selskaper velger å opptre etter disse ”reglene”, for å være et godt investeringsobjekt.

Delte syn på Sosial Ansvarlighet/ CSR
”The social responsibility of business is to increase profit”. Friedman kommer fra den dogmatiske skole hvor en bedrift yter maksimal ansvarlighet ved å maksimere dens overskudd. Det er mange bedrifter som har dette utgangspunkt når de gjør et sosialt ansvarlig initiativ for å bedre deres image, bedre til en utvikling lokalt som vil gagne bedriften i det lange løp eller andre strategiske valg. Noen ser på disse typer holdninger til investeringene som egoistiske og utspekulert måte å drive CSR. Andre mener det er helt nødvendig for en bedrift, for å overleve i markedet i dag. Å bidra i det sosiale er nødvendig for å selv dra nytte av resultatene. Et godt eksempel er å bygge skoler i området bedriften er etablert for å øke kunnskapsnivået til egen fremtidige arbeidskraft som blant annet Telenor gjør i Pakistan.

Jeg mener ingen utgangspunkt for CSR er feil. Vi bør ønske alle bidrag velkomne med åpne armer, om de er et strategisk, utspekulert tiltak for å danne seg et godt image, eller om de er en del av kjernevirksomheten til bedriften. De er alle med på å bidra til en positiv utvikling, om CSR tiltaket utføres på rett vis. Man kan risikere, i mangel på kulturforståelse eller andre komplekse utfordringer, at man gjør samfunnet en bjørnetjeneste (siste tiltak til Bennetton).

Velferdsstaten er død
Under industrisamfunnnets fremvekst i det 20.århundret ble den sterke stat med sentralstyring toneangivende for den sosiale utviklingen i de skandinaviske land. Mennesker har sett på det som statens oppgave å ta seg av sosial omsorg og bistå med den støtte som individer måtte trenge. De klassiske sårbare sosiale gruppene i industrisamfunnet, er ikke lengre de eneste som trenger sosial stønad. Utvikling i samfunnet er med på å utvikle nye grupper mennesker/enkeltidivider med særegne behov som ikke blir dekket av tiltakene satt i gang fra maktelitens hold. Velferdsstaten byråkrati er tilsynelatende et effektivt apparat for kontroll, produksjon og fordeling basert på industrisamfunnets behov, men er ikke tilpasset utvikling til følge av endrede forhold i den omkringliggende verden. Sentralt dirigert omsorg passer ikke alle og overgangen til tjenestesamfunnet krever sine løsninger.

Sosialt entreprenørskap kan være en metode å bruke for å tilnærme seg en løsning på den tilsynelatende umettelige og stadig ekspansivt voksende etterspørsel av menneskers behov for hjelp og trøst som de tradisjonelle aktører ikke formår å imøtekomme på en god og tilfredstillende måte.

Det er den norske stat sin rolle å sørge for at det er tilrettelagt for en grobunn for utvikling innenfor CSR og sosial innovasjon. Jo flere individuelle initiativ fra personer, bedrifter, organisasjoner og grupper det er for å jobbe med sosial ansvarlighet, jo mer letter man fra statens skuldre. ”Velferdsstaten er død” . Vi kan ikke lengre regne med at staten kan dekke alle behov som rammer oss. Vi avhenger av ildsjeler som brenner for å skape forbedringer, sloss for rettferdighet og en bedre verden. En av disse ildsjelene forandret den økonomiske utviklingen til tusener ekstremt fattige landsbyer ved å etablere Grameen Bank ved å gi lån til mer enn 2,4 millioner microcreditkunder i Bangladesh og Afghanistan. Det staten kan, er å støtte opp om dem, bringe dem fram og tilrettelegge for å selv bli hjulpet av sosiale entreprenører som bringer inn systemiske endringer ved å påvirke sosial oppførsel til det gode, på en global målestokk.
”With Social entrepeneurship, we´re talking nothing less than the democratization of power”.

Eller som Apeland sa på Anfos konferanse: It is nice to be important but even more important to be nice.